Bursdagsfeiring i Chiang Mai

Etter en 10 timers lang togtur ankom vi Thailands "nordlige hovedstad", Chiang Mai. Turen gikk meget bra, kanskje takket vaere armbaandene vi fikk av tante Leks bror som skulle gi oss lykke videre paa reisen. I Chiang Mai sjekket vi inn paa det meget sjarmerende hostellet "A little bird guesthouse" foer vi kastet oss rundt for aa faa tak i litt mat. Foerste dagen tilbragte vi vandrende rundt i byens gater. Som jenter flest gikk vi paa marked og shoppet litt og tittet paa livet. Paa kvelden dro vi paa matlagningkurs. Chiang Mai er kjent for sine "cooking classes" og med god grunn. Vi fikk bli med paa marked og i urtehage for aa laere om raavarene foer vi selv maatte staa til pers og fikse maten. Det ble mye moro, men ogsaa litt prestasjonsangst i det vaarrullene skulle rulles. Resultatet ble en fantastisk 3-retters middag!

Dagen etter var det 20. februar, som ogsaa er Ragnhilds bursdag. Vi hadde allerede bestilt tur til Canopying og var oppe tidlig for aa bli kjoert opp i fjellene hvor vi skulle slenge oss i tretoppene! Det var utrolig goey! Linene var over 50 m over bakken og strakk seg saa langt som 300 m mellom tretoppene. Noen steder ble vi ogsaa sluppet rett ned opptil 45 m. Silje fikk virkelig se frykten i hvitoeyet og taklet hoeydeskrekken ganske bra, selv om hun innimellom ble veldig "god venn" og klamret seg treet paa platformene. Berit syns derimot de vertikale droppene var vaerst. Vi hadde heldigvis dyktige guider som tullet og lo, men samtidig holdt et godt tak i oss. Den store finalen for Ragnhild var siste droppet hvor guiden bestemte seg for aa slenge henne rundt i rytmen til "Happy birthday" hvor siste linjen ble "Happy birthday to youuuuu...." idet han slapp henne 45 meter rett ned. Paa kvelden gikk vi ut og spiste litt god mat og feiret litt, men ettersom vi hadde en tidlig start paa dagen ble det en relativt rolig feiring.

Dagen etter dro vi til Doi Suthep. Dette er et tempel som ligger paa en hoeyde utenfor Chiang mai. Tempelet i seg selv var veldig fint, men det vakreste var nok utsikten fra tempelet. Det kunne vi bokstavlig talt se utover hele byen! Vi moette ogssa en gjeng med norske "bikere" som kjoerte gjeonnom Thailand paa motorsykkel. Etter tempelet dro vi rett paa soendagsmarkedet, og for et marked! Det florerte i haandverk, klaer, smykker, sko og god mat. For aa si det kort endte det med at vi alle maatte sende hjem en stor eske et par dager senere!

Saa var det tid for aa utforske jungelen rundt Chiang Mai. Vi hadde meldt oss paa en trakking tur med elefantriding, tur til en vakker foss i jungelen, landsbybesoek og "rafting" baade med gummibaater og bambusflaater. Elefantridingen var absolutt en opplevelse. Egentlig skulle alle sitte i kurver paa ryggen, men vi var 13 i gruppen, med 5 elefanter som tok 2 i hver kurv. Dermed maatte tre stykker sitte oppa nakken til en elefant, og gjett om tre heldige norske jenter var raskt opp med haanda og meldte seg frivillig til det. Dette foerte til noen saare rumper, men var absolutt verdt det!

Fossen var ogsaa hyggelig og vannet kan vel omtales som forfriskende! Noen av det som gjorde turen saa fantastisk bra var at vi hadde en utrolig morsom gruppe med folk fra hele verden. Vi trivdes saa godt i hverandres selskap at vi bestemte oss for aa moetes igjen paa kvelden for og sosialisere litt over god drikke.

Dagen etter var det tid for aa forlate Chiang Mai og Thailand for aa bevege oss mot Laos. Etter en god frokost i smootiebaren ved hostellet kom en minivan og plukket oss opp for aa kjoere oss til grensen. Her tilbragte vi en natt foer vi neste dag skulle krysse elven som markerer grensen mellom Thailand og Laos. Dessverre fikk vi beskjed om at vi ikke kunn ta baat nedover fra grensen mot Luang Prabang. Vi hadde derimot faatt beskjed om at det ville staa en ny minivan paa andre siden av grensen for aa ta i mot oss og kjoere oss videre. Dette var en sannhet med modifikasjoner. Vi kunne faa ta minivan med en gang, men det kostet ekstra. Alternativet var aa vente 6-7 timer paa en buss som ville bruke myyye lenger tid enn minivanen, i foelge guiden vaar, noe som selvfoelgelig ikke var sant. Etter mye om og men bestemte vi oss for aa vente. Bussturen tok enda lenger tid, hele 17 timer. Mens vi ventet ble vi imdlertid kjent med en norsk og to britiske jenter som vi naa tilbringer tid sammen med i Luang Prabang.

Paa sykkel i Ayutthaya

Ayutthaya er en liten by nord midt mellom Bangkok og tenate Leks gamle landsby. Dette er en tidligere hovedstad som Burmeserne dessverre okkup[perte midt paa 1700-tallet. Det totaltruinerte byen og i dag er byen en salig blanding av nye bygninger og gamle ruiner som vitner om byens storhetstid. I Ayutthaya bestilte vi sightseeing med baat til ulike templer. I det foerste tempelet vi besoekte var det en stor innebygd Baddha, men det som tiltrakk det meste av oppmerksomheten vaar var en liten gutt som satt med kjempesoete kattunger like utenfor. Baaten tok oss videre til neste tempel, der var det en veldig fin hvit shedi og en liggende Buddha. En shedi er det samme som stupa, et hellig taarn som inneholder relikvier fra Buddhas liv. Paa det siste tempelet vi besoekte fikk vi litt hoeydeskrekk, da det var en veldig hoey og bratt trapp vi absolutt maatte klarte opp. Rundturen endte ved et kveldsmarked hvor vi spiste middag ved elvekanten, for saa aa gaa rundt for aa se om det var noe fint der. Og det var det jo...

Dagen etter stod vi opp tidlig og leide oss sykler. Vi besoekte to ulike templer. Det ene, Wat Ratchaburana, hadde en trapp ned til en slags velv hvor det hadde vaert oppbevart skatter tidligere. Det minnet nesten litt som et egyptisk gravkammer. Det andre tempelet vi besoekte var Wat Mahathat, noe som anses for aa vaere det helligste tempelet i byen, men ogsaa et av de mest ruinerte. Saa og si hele tempelet kollapset for ikke saa mange aar tilbake. Der fikk vi ogsaa the den beroemte "buddha in the tree". Den var veldig fin og ulikt noe av det vi hadde sett tidligere. Treet hadde skikkelig vokst seg rundt buddhahodet og paa en maate innkapslet det. Deretter syklet vi til togstasjonen for aa kjoepe billetter til Chiang Mai, og ble fullstendig sjarmert av billettselgeren som ga oss tre hjertedrops idet vi dro (Det hadde nettopp vaert Valentinesday, noe som tydelig ble vel feiret). Paa ettermiddagen tok vi bussen tilbake til Pak Hai, og fant den ved aa lese thai. Det vil si aa sammenligne symbolene paa bussen med de vi hadde paa et ark.

Dagen etter hos tante Lek og onkel Gunnbjoern ble rolig, og vi ventet Gunn Helens ankomst. Det var meget hjertlig og som den godjenta hun er hadde hun med baade norske aviser og fyllte sjokoladeegg til oss! Den kvelden gikk vi for aa se paa barndomshjemmet til tante Lek. Dette huset var det hennes bestemor som hadde bygget og det var bygd i gammel Thailands stil. Etter en fantastisk uke i landsbyen sa vi adjoe og dro der ifra med de naa saa tunge sekkene vaare.

Landsbyliv i Thailand

Etter noen dager i storbyen bestemte vi oss for aa reise ut til mere avslappende omgivelser for aa besoeke tante Lek og onkel Gunnbjoern som bor i en liten landsby mellom Pak Hai og Pa Mok. Damen i skranken paa bussterminalen i Bangkok begynte aa le da vi viste paa kartet hvor vi skulle. Hun kunne vel sikkert ikke fatte hva vi skulle uti der aa gjoere. Foerste etappe var grei med 2. klasses buss til Ayuttaya. Her skulle vi bytte buss noe som kunne blitt et problem ettersom alt staar paa Thai. Heldigvis er det Thailandske folk meget hjelpsomme saa ved hjelp av litt peking og kroppsspraak kom vi oss paa en fullstappa, fargerik og hoeylytt buss som skulle ta oss til Pak Hai.

Ved bussholdeplassen i Pak Hai stod tante Lek og onkel Gunnbjoern og ventet paa oss. Vi visste vel egentlig ikke helt hva vi kunne forvente, men at de skulle stille opp paa motorsykkel var noe overraskende. Det var visst ikke noe problem for dem aa kjenne igjen oss heller, for som tante Lek sa "Vi var litt usikre paa om dere kom med den bussen, men saa dukket det opp tre par hvite foetter under bussen!". Vi dro ut til huset deres som ligger passe bortgjemt, men likevel ikke oede. Folket i landsbyen er smilende og vennlige og mange roper "falang, falang" naar de ser oss, noe som betyr "europeer, europeer". I hagen har tante Lek dyrket frem baade bananer, mango, sitroner, chilli, kokosnoetter og papaya. I tillegg florerer det av ulike blomster og planter, og ugresset det spiser vi til middag!

Vi har faatt se, smake og oppleve utrolig mye som vi ikke vill gjort uten dem. Baade "storby"- og landsbymarked, ulike templer og Buddha-statuer. Den mest imponerende var nok den nettopp ferdigstilte Buddhaen i Wat Muang. Den er verdens hoeyeste, men ettersom den ikke er offentlig aapnet staar den ikke i noen boeker. Den er hele 95 m hoey og 63 m bred. Foran Buddahen har de laget en utrolig skulpturpark. Her illustreres paa en ekstremt grotesk maate hva som vil skje om du ikke oppfoerer deg. Den stoerte synden er visst aa snakke stygt om sin mor og far. Mange av statuene kunne minne om en del voldelige asiatiske filmer da straffen bl.a kunne vaere aa faa revet av tunga eller maatte klatre naken i en kaktus.

Naa har vi roemt til Ayuttaya for noen dager for aa slanke oss litt. Baade tante Lek og hennes slektinger vil gjerne at vi skal faa oppleve mest mulig av Thailand, gjerne gjennom mat. Vi har smakt paa ulike snacks fra markedene og mat fra det lokale gatekjoekkenet. En annen delikatesse vi har faatt proeve er "sticky rice" med boenner og kokosmelk stekt i bambusroer. Kjempegodt!

Litt god, gammeldags laerdom.

Vi dro fra Backwaters tidlig paa morgenen saerdeles troette i trynet, foer vi stresset oss videre til flyplassen i Kochi. Flyet til Delhi var presis, og vi hadde behagelige fire og en halv time til neste fly som skulle ta oss til Bangkok. Dermed var vi heller ikke redd for at bagasjen ikke skulle komme fram. Men der tok vi skrekkelig feil du gitt. For da vi kom fram til Bangkok ventet vi forgjeves paa bagasjen, og paa informasjonskranken laa det et fint ark med Ragnhilds navn. "Why does it say my name?", spoer en frustrert Ragnhild til den lille thaidama bak skranken. Forklaringen vi faar er at bagasjen vaar aldri ankom Delhi, og at den derfor kanskje ikke forlot Kochi i det hele tatt. Eller er blitt sendt feil med et annet fly til Mumbai eller Roma, hvem vet.

Men man skal jo alltid ha litt hell i uhell. Berit hadde utrolig nok faatt med seg toalettmappa si (med kremer, barberblad o.l.) som hun hadde i haandbagasjen gjennom to sikkerhetskontroller. Naar vi foerst skulle miste bagasjen hadde vi ikke kunne gjort det paa et bedre tidspunkt. Hostellet vi booket er utrolig bra(med gratis internett, fine dusjer, rene rom og AC), og neste stopp er hos tanta og onkelen til Silje og Ragnhild. Etter at vi fikk summet oss litt paa hostellet var det tid for aa oppleve byen. Vi gikk for aa ta lokalbaaten oppover elva i byen. Det var ekstremt varmt og vi svettet som noen svin. Ikke en bra kombinasjon naar du har mistet bagasjen og de eneste klaerne du har er de du har paa deg. Overdriver ikke naar vi sier vi var klissvaate.

Dette stoppet oss imidlertid ikke fra aa ville se Grand Palace-palasset. Det skulle vise seg aa vaere enklere sagt enn gjort. Da vi kom bort til palasset gikk vi bort til en inngang hvor en "hjelpsom" mann forklarte oss at palasset var stengt i noen timer, og at vi i mellomtiden kunne leie en tuck-tuck og dra til andre serverdigheter i naerheten. Overopphetet og troette etter tjuefire timer med nesten null soevn virket jo dette som en god ide. Han kjoerte oss til foerste stopp, men etter det skulle han improvisere med stopp langt bortenfor hvor vi skulle. Vi kjeftet ham full og saa dro vi. En aerlig gammel mann paa tuck-tuck kjoerte oss imidlertid tilbake til palasset, hvor vi denne gangen fant den riktige inngangen. En god og gammel laerdom, vi tydeligvis maatte erfare foerstehaand var: Dersom noe synes aa vaere for godt til aa vaere sant, er det sannsynligvis det.

Men den som venter paa noe godt venter ikke forgjeves. Palasset var utrolig stort og vakkert, og et must aa faa med seg. Paa kvelden spiste vi en god middag og dro ut for aa shoppe saart tiltrengte klaer. Tilbake til hostellet hadde vi den definitivt beste dusjen paa hele turen.

Neste dag dro vi til "the floating market". Det var veldig fint, men beskrives vel best med bilder.

Da vi kom tilbake paa hostellet gikk vi nok en gang tunge til sinns bort til skranken for aa hoere om det var noen nytt om bagasjen. Vi satte vel opp lettere sjokkerte ansiktsuttrykk da damen ba oss bli med inn paa bakrommet. Her laa tre store plastsekker med bagasjen VAAR!!! Etter litt skriking, applaudering og dansing paa bakrommet bestemte vi oss for aa labbe litt rundt i Bangkok. Vi besokte blandt annet Lumphini park som var en oase med masse rare dyr (syns naa vi da..). Kvelden tilbragte vi paa et nattmarked like ved.

"Please,come!"

Etter aa ha dannet en fin grunnfarge i solen paa stranden i Mamallapuram var det paa tide aa vende nesen innover i landet igjen og mot storbylivet i Madurai. Dette var nok en lang busstur, men med hyggelige og interessante stopp. Som ved alle stopp og pauser her i soer blir stoppet introdusert og forklart av vaar kjaere guide Bani, med den paafolgende replikken "Please, come!". Paa denne turen fikk vi blandt annet se hvordan de mange bronsefigurene blir stoept og laget for haand med tradisjonelle teknikker. Det var facinerende aa se arbeidernes presisjon i utforming av grunnformer i voks til filing og polering av de ulike statuene. Vi fikk ogsaa demonstrert hvordan malekunsterne utvinner naturlige farger fra blomster og lignende. Dette bruker de saa til aa male flotte, tradisjonelle motiver paa baade papir, gamle kontrakter, glass og silke. Vi stoppet ogsaa i den tidligere franske kolonien Pondicherry. Her besoekte vi et gurutempel og et elefanttempel. Ragnhild og sije benyttet i tillegg muligheten til aa besoeke en katolsk skole i byen under lunsjen. Det var gjerne 70 elever i hver klasse og elevene satt rolig ved pultene og vi ble moett med hilsningen "Hallo, auntie!".

I Madurai dro vi og saa en ny Bollywoodfilm. Denne gangen en soer-indisk film, "Goa". Det var en helt annen stemning i denne filmen med flere danser og mer musikk enn i "3 idiots"- filmen vi saa i nord, men den var minst like morsom. Morgenen etter dro vi igjen paa tur i rikshaw. Denne gangen til det beroemte tempelet i byen. Vi dro ogsaa innom ulike marked. Det var egne bananmarked og fruktmarked og et marked med det aller meste. Alt fra vannkraner til hoener, og vaser til stakkars smaa hundevalder i trange smaa bur i "Pet shopen".

Saa var det videre paa svingete veier opp gjennom fjellene til Periyar. Her skulle vi faa oppleve tradisjonell Karali-sport. Dette er en gammel kampsortform som har elementer fra flere asiatiske kampsporter som judo, taekwondo og lignende. Morgenen etter skulle vi paa enda en safari i et tigerreservat, men denne gangen til fots. Vi saa paa aper, ulike traer og blomster og speidet etter ville dyr. Etterhvert plukket guiden vaar opp signaler fra elefanter og den "hyggelige skogsturen" fikk en mer spennende vending. Vi listet oss gjennom jungelen i lang tid. Til slutt fant vi elefantene! Det var en flokk med ville elefanter som ogsaa hadde smaa elefantunger. Vi holdt oss paa trygg avstand, eller det trodde vi... Plutselig enset den ene elefanthannen vaart naervaer og en rolig elefantobservasjon ble plutselig forandret til et kapploep. Siljes fantastiske sprint ble av andre i gruppa senere beskrevet som farten til en tiger gjennom jungelen. Elefanthannen fant heldigvis ut at det var nok aa markere at han enset oss og lot jakten vaere. Vi vandret noe skjelvende, men likevel oppspilte ut av jungelen igjen. Det var mer enn nok spenning for en dag.

Senere samme ettermiddag dro vi til et noe mer rolig og behagelig besoek i "Mr. Abrahams spicegarden" som ogsaa er kjent fra BBC. Her fikk vi se, laere om og ikke minst smake paa mange forskjellige blader, blomster og roetter som det lages krydder av. Det var goey og smake krydrene ferske ettersom vi i Norge er vant til aa bruke mange av dem i toerket form. Ragnhild skulle derimot oenske hun kunne holde tilbake nysgjerrigheten sin noe etter at hun "bare maatte" smake paa den sterkeste chillien han hadde i hagen... Paa kvelden fikk vi proeve oss paa det indiske kjoekken og fikk bruke mange av krydrene mr. Abraham laerte oss om. Vi lagde det tradisjonelle broedet parota, currychicken og groennsaker med koksoolje og spennende krydder. Vi fant alle tre ut at vi utgjoer utmerkede indiske husmorsemner da maten vi spiste den kvelden er noe av det beste vi har hatt hele turen!

Siste kveld i India skulle vi tilbringe i et indisk hjem i "The backwaters". Dette er et omraade med hovedsaklig kunstig oppbygde oeyer i den soerlige staten Kerala. Disse vannomraadene ligger under havnivaa og mange av de som bor der lever av aa dyrke rismarkene som ligger enda lavere. Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente, men fikk en posistiv start da en stor trekano kom aa plukket oss opp paa elvebredden for aa ta oss over til en av oeyene. Hjemmet vi bodde vi var meget velmoeblert og vertskapet var utrolig hyggelig.

Etter litt soling og avslapning i hengestolen i hagen ble vi tatt med rundt paa en vandring gjennom samfunnet paa oeya. Vi ble alle tre overvelmet over hvor vakkert og behagleig det var paa oeya. Palmer som strakk seg utover elvebredden ble etterhvart byttet ut med lysegroenne risaakere som strakk seg i det uendelige. De bruker et fascinerende system til aa dyrke ris her. De saar, og saa har de sluser som aapner seg og tilater vannet fra elven til aa dekke rismarkene. Etter to maaneder med vann paa rismarkene blir det igjen pumpet ut i elva. Videre vandret vi igjen paa trange smaa stier som snirkelt seg mellom husene paa oeya. Noe som var facinerende med disse oeyne var at ettersom de laa under havnivaa maatte man regne med at husene ble oversvoemt vaert aar under monsunregnet. Samtidig synker oyene saa de stadig maa "bygge opp" oeyene med ny gjoerme. Turen ble avsluttet med en baattur i solnedgangen hvor rormennene sang tradisjonelle sanger til tussmoerket kom. Vi dro inn til vaertsfamiliene paa middag og senere paa kvelden samlet hele gruppen seg for siste kveld i India.